Det er gått 8 år siden sist jeg sto på pallen i et OL, og siden den gang har det vært en del oppturer og en del nedturer. Det at jeg står på pallen igjen betyr uendelig for meg og min motivasjon. Toppidrett måles i sannhetens øyeblikk, og i går var en dag jeg sent vil glemme, en dag jeg skal ta med meg videre inn i min idrettskarriere.

DSC04374

Det å stå på pallen er stort, det å stå på pallen i et OL er større, men det som er størst er å stå på pallen sammen med en lagkompis og se at man lykkes sammen:)

DSC04384

Måten jeg har jobbet meg meg selv under OL er jeg meget godt fornøyd med. Jeg kunne fort tenkt etter første individuelle konkurranse: ”nå går det ått skogen igjen”, men jeg klarte å være fornøyd med 5.plassen, ta med meg det positive, og angripe igjen til neste konkurranse.

Det er lite som skiller fra et dårlig skihopp til et bra skihopp. Jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om hvordan dette fungerer, men jeg skal prøve å forklare på best mulig måte:

Under en hver konkurranse kommer det tanker, spenning og nervøsitet. Dette er følelser som er normalt og det er veldig viktig at man aksepterer at disse kan komme. Begynner man å ”legge lokk” på disse følelsene blir man anspent, mer nervøs og mister fort kontakten med seg selv. Det er nettopp dette jeg har vært så flink på den siste tiden, og det er utrolig fasinerende å se hvordan dette fungerer og hvor sterk mentalt man kan bli.

Jeg kjenner hvordan kroppen og følelsene jobber med meg, isteden for mot meg. Jeg har 100% kontakt med meg selv, jeg registrerer vær lille detalj av arbeidsoppgavene og kan gjøre en forandring til neste hopp hvis jeg kjenner at dette ikke var optimalt.

Klarer man å jobbe slik når man konkurrerer og ellers for den saks skyld, er det ingen begrensninger på hvor lenge man kan holde på!

Tirsdag 18 februar:

Dobbelt norsk og endelig en medalje igjen. Endelig får jeg betalt for utrolig mange treningstimer, og målbevist jobbing. Jeg hever meg til rennomg og gjør et av mine beste hopp i den store bakken, pluss at jeg har en avslutning som er bedre en på lenge! Jeg hopper 133m og starter 45sek bak Frenzel. Det var 3 sek nærmere enn i den lille bakken, et hav av tid:) Vi hadde 3 nordmenn topp 10 etter hopprennet og det var duket for et veldig spennende langrenn…

Jeg snakket med Jørgen før langrennet og vi ble enige om å holde høy fart slik at vi mørnet konkurrentene.  Hadde vi begge en god dag, kunne vi klare å gå i fra.

Allerede etter 2km hadde vi tatt igjen ledergruppen med Frenzel, Klemetsen og Gruber. Det var jeg ikke forberedt på i det hele tatt, men det var en positiv overraskelse. Jeg følte meg pigg og samtidig hadde jeg helt magiske ski, så derfor bestemte jeg meg for å legge meg først og utnytte situasjonen. Jeg følte jeg gikk fort de 2 første rundene, og jeg hadde håpet at det var noen i gruppen bak som kunne være med å holde farten oppe. Det var det dessverre ikke, så derfor ble de 2 siste rundene gjort om til et lure løp.

DSC04276

Som sist langrenn ble det et hardkjør i den siste lange bakken, og jeg følte jeg hadde litt å kjøre med, men fortsatt ikke slik som jeg vet jeg kan. Jeg klarte akkurat å henge meg på halen når toget gikk, og inn mot stadion reddet skiene meg slik at jeg gled inn gruppen og kunne være med å kjempe om en pallplass.

To ytre, og vekk med dem…

Så skjer det noe i den første svingen inne på stadion, 2 ½ tysker går i bakken/mister balansen og vips så er jeg oppe på sølvplass. Dette var en merkelig opplevelse, og fra å være helt ferdig så fikk jeg plutselig nye krefter. Jørgen hadde posisjonert seg bedre, og var akkurat for langt foran meg til at jeg klarte å ta han igjen. På oppløpet var det bare å hive seg på stavene og jeg kunne igjen gli over mål med ny medalje rundt halsen:)

En utrolig stor dag for meg, Jørgen og ikke minst norsk kombinertsport. Vi lyktes så til de grader, endelig. Helt fantastisk:)

 

DSC04329

 

Bilde sier mer en 1000 ord!

 

Magnus:)